Et verdensbyggingsprosjekt

Søk
Riksvåpenet til Keiserriket Hrossagrið: en steilende hippogriff i en rundel

Keiserlig statsportal

Keiserriket Hrossagrið

Hestenes tilflukt, og freden som håndheves

Forsiden›Styresett

Bok I

Staten og dens doktrine

Den fullstendige forfatningsmessige beskrivelsen av Hrossagrið er et eudaimonokratisk diarkisk monarki. Eudaimonokratiet svarer på hvorfor statsmakten finnes. Diarkiet svarer på hvem som innehar den.

En menneskelig stat. Hrossagrið styres av mennesker og for mennesker. Innbyggerne, monarkene, tjenestemennene, velgerne, arbeidstakerne, pasientene og passasjerene er mennesker. Hester og andre hestedyr er vernede levende vesener og arbeidspartnere; de utgjør ikke befolkningen og innehar ingen menneskelige politiske verv.

Eudaimonokrati

Artikkel I · Statsmaktens formål

Navnet kommer fra eudaimonia, den klassiske greske tanken som vanligvis oversettes feilaktig med lykke. Den ligger nærmere blomstring: et liv som går godt som helhet, snarere enn et øyeblikk som føles godt. Et menneske kan nyte noe som samtidig ødelegger dets eget liv, og noe som er ubehagelig i dag, kan være nødvendig for et virkelig godt liv sett under ett.

Derfra kommer det hrossagridske begrepet: et styre innrettet mot blomstring. Men Keiserriket kopierer ikke Aristoteles uten videre. Klassisk eudaimonia handler først og fremst om menneskelig blomstring, og Hrossagrið utvider bevisst rammen gjennom De Sju Sfærene.

Det legitime formålet med statsmakten er å gjøre den oppbyggende overlevelsen og blomstringen størst mulig og den alvorlige ødeleggelsen minst mulig på tvers av De Sju Sfærene, og å fastslå de virkelige følgene av et tiltak ut fra det beste tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget.

De Sju Sfærene

Artikkel II · Hvordan staten er forpliktet til å tenke

De Sju Sfærene er keiserdømmets redegjørelse for hva en beslutning må ta hensyn til. Ikke én interesse, men sju, fra individet utover til selve eksistensens betingelser. De beskriver den måten staten er forpliktet til å resonnere på; de anføres ikke som grunnlag for en bestemt lov.

  1. Individet — driften til å bestå, handle og forbli seg selv.
  2. Kontinuitet — å skape noe for framtiden: familie, barn, de man oppdrar; livet rettet framover.
  3. Fellesskapet — overlevelse og blomstring gjennom grupper i enhver skala, fra et nabolag til en stat.
  4. Menneskeheten — menneskearten som helhet, uten skille etter opprinnelse eller epoke.
  5. Det levende — alt annet liv: dyr, fugler, insekter, fisk og planter.
  6. Den fysiske verden — materie, energi, rom og tid.
  7. Bevissthet — indre liv, subjektiv erfaring, og det i tilværelsen som overskrider en rent materiell forklaring.

Handlinger som øker overlevelsen på tvers av flertallet av sfærene, regnes som oppbyggende, og handlinger som ødelegger eller nekter dem, som nedbrytende. Det er denne delen Hrossagrið gjør om til en politisk metode.

Rammen gir ingen regnemåte. Den avgjør hva som må veies, ikke hvordan en virkelig motstrid mellom sfærene skal løses, og Keiserriket har ingen fastlagt lære om den avveiningen. Å redusere de sju til én nasjonal poengsum avvises; hvordan en reell motstrid skal avgjøres, er fortsatt et åpent spørsmål og ikke et løst.

Ikke enhver gjeldende lov følger heller av rammen sammen med kunnskapsgrunnlaget. Forbudet mot alminnelig motorisert veitransport er, i det minste opprinnelig, en kulturell preferanse og ikke en slutning trukket av kunnskap om velferd, og det er ikke treffende å beskrive Keiserriket som en stat helt uten preferansebaserte lover.

Hva eudaimonokrati ikke er

Artikkel III · Fire stående misforståelser

  • Ikke en lykkemaskin. Umiddelbar nytelse er ikke eudaimonia. Et tiltak bedømmes etter virkningen på et liv over tid, og på familier, grupper og andre.
  • Ikke vanlig demokrati. Det finnes et parlament, valg, offentlig meningsdanning og rett til å kritisere myndighetene — men flertallet er ikke den absolutte suverenen. Dersom kunnskapsgrunnlaget klart tilsier at en kurs vil volde enorm skade, kan svaret være nei. Femtién prosent av stemmene gjør ikke en nedbrytende handling oppbyggende.
  • Ikke teknokrati. Fagfolk fastslår og etterprøver fakta. Om et utfall er ønsket, og til hvilken pris, er et politisk og etisk spørsmål; en forsker blir ikke monark av å være forsker.
  • Ikke enkel nytteetikk. Spørsmålet er ikke hvilken sum av gode virkninger som er størst, men hva som nøyaktig skapes og hva som ødelegges, hvor, hvor alvorlig, og om det samme resultatet kan nås med mindre ødeleggelse.

Det keiserlige diarkiet

Artikkel IV · To kroner, likestilte i myndighet

Hrossagrið styres gjennom to faste og atskilte embeter, likestilte i styringsmyndighet. Ingen av monarkene kommanderer, står over eller kan ensidig avsette den andre. Den som innehar en av kronene, kan bruke tittelen keiserinne eller keiser; diarkiet kan bestå av to keiserinner, to keisere eller én av hver.

Den Ledende kronen har forrang bare i seremoniell rangordning, og der samme person samtidig ville bli den neste med rett til et lovlig tilbud fra begge arvefølgelinjer. Denne forrangen gir ingen større styringsmakt.

Det finnes én stat, én regjering, ett statsråd, ett nasjonalbudsjett, én militær struktur og én sivil forvaltning. Ingen av kronene kan opprette en konkurrerende regjering, statskasse, hær, etterretningstjeneste eller forvaltning, gi ordrer gjennom den andres kommandolinje eller avsette den andres tjenestemenn.

Hva som krever begge kroner

Hver krone avgjør alminnelige saker der det overveiende formålet og den direkte rettsvirkningen ligger i dens eget område. En avgjørelse blir felles når den direkte endrer den andre kronens rettslige myndighet eller kommandolinje; binder eller trekker bort en vesentlig del av felles midler, personell, infrastruktur eller sentral operativ kapasitet; skaper en bindende nasjonal forpliktelse i begge områder; eller skaper en konkret, vesentlig og rimelig sannsynlig virkning på den andre kronens sikkerhet eller evne til å utføre sine oppgaver.

Den faktiske virkningen avgjør. En avgjørelse kan ikke unndra seg felles godkjenning ved å deles opp i mindre handlinger eller ved å omtales som midlertidig, forsøksmessig, administrativ, hemmelig, militær eller kriselignende. Tvister om klassifisering — ikke om innholdet i politikken — går til tre høytstående dommere trukket ved offentlig kontrollert loddtrekning.

Vranglås

Når kronene er uenige i en felles sak, kan ingen av dem tvinge gjennom det omstridte forslaget. Et alminnelig felles forslag må avgjøres innen tretti dager, et hastende innen syttito timer; blir det ikke enighet, faller forslaget. Taushet, nekting av å møte eller forhaling regnes aldri som godkjenning.

Den tidligere lovlige tilstanden fortsetter da — offentlige tjenester, forsvarsberedskap, nødvendige midlertidige utnevnelser og et nødvendig budsjett som bare justeres etter en offentliggjort objektiv formel. Dette finnes for at verken en krone eller parlamentet skal kunne framkalle et sammenbrudd ved å la tiden løpe ut.

Tiltak i krise

Under et pågående eller nært forestående angrep, en katastrofe eller en annen tidskritisk trussel kan den Vernende kronen gi umiddelbare operative ordrer innenfor sitt område uten å vente på felles godkjenning. En hastende trussel innenfor det Ledende området — epidemi, svikt i mat-, vann- eller infrastrukturforsyning, overtakelse av finanssystemet — gir den Ledende kronen de samme minimale midlertidige ordrene. Ingen av dem kan endre Forfatningen, arvefølgen eller den grunnleggende maktfordelingen, og ingen av dem kan kle et alminnelig politisk ønske ut som en krise. Hver kriseordre nedtegnes sammen med sitt kunnskapsgrunnlag og gjennomgås på nytt minst hver syttito timer.

Parlamentet og domstolene

Artikkel V · Kronens forrang innenfor forfatningen

Hrossagrið er kronedominert, men kronens forrang finnes innenfor Forfatningen og ikke utenfor den. Parlamentet representerer allmennheten, drøfter og utformer lover, gransker misligheter, fører tilsyn med forvaltningen og forvalter delegert myndighet. Det kan ikke vedta lov mot nektelse fra den kronen eller de kronene hvis samtykke kreves, og det har ingen adgang til å sette nektelsen til side.

Tronfølge, formynderstyre og avsettelse

Artikkel VI · To linjer, holdt atskilt

De to kronene har atskilte arvefølgelinjer, og verken testament, arv, ekteskap, adopsjon, krise eller valg kan bytte om på dem eller slå dem sammen. Hver krone besettes i en fast rekkefølge: først en gyldig testamentarisk utnevnelse gjort av den forrige innehaveren av samme krone; svikter den, arvelinjen til den kronen; og bare der ingen av delene gir en innehaver, et nasjonalt valg holdt særskilt for den kronen. Mottakelse og avslag er reelle: ingen er bundet til å ta imot. En umyndig monark styrer gjennom et formynderråd der myndigheten frigis gradvis etter alder, og midlertidig handlingsudyktighet, forsvinning, fratreden av medisinske grunner, tronfrasigelse og avsettelse har hver sin fastsatte framgangsmåte.

Valg uten kandidater

Et keiserlig valg er bevisst ulikt en valgkamp. Kandidatene stiller som anonyme kodeinnehavere. Allmennheten får en tilfeldig kandidatkode, et anonymt skikkethetsbevis og én standardisert skriftlig erklæring om kandidatens moral, etikk, anonymiserte erfaring, styringssyn og hva vedkommende ville forsøke i den kronen det søkes til — og verken navn, alder, utseende, stemme, kjønn, familie, hjemtrakt, arbeidsgiver eller andre identifiserende opplysninger. Offentlige debatter, reklame fra private og fra tredjeparter, gaver, støtteerklæringer, meningsmålinger og målrettet markedsføring er forbudt; bare Valgkommisjonen deler ut kandidatmateriell, likt og for offentlig regning. Bevisst selvidentifisering fører til at kandidaten utelukkes. Vinnerens identitet røpes som en del av den offentlige registreringen av den endelige tronbestigelsen, og aldri tidligere.

Hver stemmeseddel bærer kandidatkodene og et alternativ om å forkaste alle, og en kandidat vinner bare med mer enn halvparten av alle gyldige stemmesedler, medregnet dem som forkaster alle. Får forkastelsen av alle dette flertallet, utestenges hver kandidat fra den runden fra å stille igjen til den samme ledige kronen; nominasjonene åpnes på nytt, og det holdes en ny avstemning.

Kandidatene forventes å oppgi hensikter og ikke løfter, fordi et uttrykkelig løfte er rettslig bindende. En kandidat som insisterer på å gi ett, må fastsette det lovede resultatet, hvordan det måles som fullført, delmålene underveis og den tidligste oppnåelige fristen, og Kommisjonen stryker enhver kandidat som insisterer på et løfte som er ulovlig, umulig eller utenfor myndigheten til den kronen det søkes til. Etter tronbestigelsen offentliggjør monarken en gjennomføringsplan og årlige framdriftsrapporter. Uforutsigbar umulighet, fastslått av dommere trukket ved loddtrekning, fritar monarken uten følger; et løfte som bevisst er umulig, en skjult hindring eller en klanderverdig oversittet frist er grovt forfatningsbedrageri, og følgene strekker seg til avsettelse.

Grunnverdier

Artikkel VII · Åtte, i den rekkefølgen de er nedtegnet

  • Historisk ærlighet
  • Meritokrati
  • Dyrevelferd
  • Vitenskapelig framgang
  • Forvaltning av miljøet
  • Integrering av flyktninger
  • Sosial likhet
  • Etisk styring

Det tilhørende korpuset av bindende rettsakter — koder, tekniske standarder og offisielle maler — er katalogisert i registeret over keiserlig rett. Hva staten gir dem som bor her, er beskrevet i Livet i Hrossagrið.