Hester

Keiserriket er oppkalt etter vernet som skyldes hestene, og det vernet er det eldste i rettsordenen. Det som følger, er ikke føleri: det er resonnementet Keiserriket bruker for å avgjøre hva som kan og ikke kan gjøres med et dyr, og merkene som gjør denne avgjørelsen synlig i veisystemet.

Et bitt er en gjenstand som legges i munnen på en hest og forbindes med tømmene, slik at rytteren eller kusken styrer dyret ved trykk gjennom munnen. I det meste av hesteverdenen er dette helt alminnelig. I Hrossagrið er vanlige bitt rett og slett forbudt.

Fordi hesten regnes som en livsform i egen rett og ikke som noens eiendom, kan analysen ikke stanse ved det som er beleilig for rytteren. Staten må spørre hva som skjer med hesten, om det risikeres smerte, om det finnes et mindre ødeleggende alternativ, og om dyret kan styres trygt uten en innretning i munnen. Der svaret er ja, er menneskelig bekvemmelighet ikke nok til å rettferdiggjøre den ekstra risikoen.

Selve forbudet er likevel eldre enn denne moderne velferdsbegrunnelsen. I 1887 beordret keiserinne Ragnhild III, som da innehadde Den ledende kronen, en keiserlig undersøkelse av hesteutstyr etter gjentatte tvister om håndheving i saker om vogner, posttjeneste og beredne tjenester. Inspektørene møtte stadig det samme bevisproblemet: Et bitt kunne være lovlig på papiret, mens den faktiske virkningen avhang av tilpasning, utveksling, tøylekraft, hendene til rytteren eller kusken og forhold inne i munnen. Mye av dette kunne ikke kontrolleres pålitelig ved veikanten eller rekonstrueres etter en hendelse, og utstyr som så likt ut utenfra kunne virke svært forskjellig.

Utstyrsinspeksjonsreformen av 1889 innførte derfor, med samtykke fra Den voktende kronen, prinsippet om kontrollerbar styring. Vanlig styringsutstyr måtte virke på strukturer som var tilgjengelige utenfra, kunne måles slik det faktisk var tilpasset, ha grenser som en inspektør kunne kontrollere på stedet, og slippe trykket når tøyle- eller linepresset ble sluppet. Munnstykker ble utelukket fra vanlig styring. Regelen bygget aldri på at bittløst utstyr var ufarlig; derfor regulerer moderne rett også neseremsbredde, utveksling, materialer, rotasjon og trykkavlastning.

Godkjent bittløst hodelag omfatter sidepull, hackamore, bosal, cross-under og cordeo. Hva som er lovlig, fastsettes av Den keiserlige koden for hodelag, kontrollmidler og velferd og måles mot Det keiserlige måleregisteret for hodelag; bruk på vei stiller ytterligere krav i tillegg.

Hestedyr i politi-, ambulanse-, drosje-, kurer-, veterinær-, brann-, militær- og suverentjeneste velges ut etter hva de faktisk kan: utholdenhet, restitusjon, veimot, temperament, ro i trafikken, evnen til å stå stille og til å bevege seg raskt, toleranse for folkemengder og lys, og lovlig bittløs kontroll.

De velges ikke ut for å være renrasede, prangende, moteriktige eller dramatiske. Et funksjonelt hode og frie luftveier betyr mer enn en overdrevet profil, og individuell sertifisering går foran enhver rasebetegnelse. Ridende tjeneste reguleres atskilt fra kjørearbeid, etter Den keiserlige koden for ridende tjeneste og veipatrulje.