Transport og veier

Hrossagrið ønsker prinsipielt ikke alminnelige bilveier. De offentlige veiene er bygget rundt ridde og kjørte hestedyr, og hvert dyr som går ut på en slik vei, bærer en veistatusmarkør som kunngjør hva andre trafikanter skal gjøre med det.

Hrossaway

Unntaket, og hvorfor det finnes

Keiserriket finnes også i den virkelige verden. Det trenger import, eksport, legemidler, industriutstyr, råvarer og internasjonal handel. Det kunne av prinsipp nekte all motorisert godstransport — og dermed skade økonomien sin, vanskeliggjøre forsyningen av medisinsk utstyr og skape en stor mengde ny skade. Det ville vært et underlig utfall for et system hvis hele formål er å gjøre ødeleggelsen minst mulig.

Hrossaway er det smale unntaket som følger av dette: en lukket godsvei for motorkjøretøy som går fra en internasjonal havn eller et godspunkt ved grensen til en bestemt omlastingsterminal. En lastebil kjører inn. Den losser. Derfra går godset videre med jernbane eller med tunge hestespann for godstransport. Prinsippet forlates ikke, og det gjøres heller ikke om til et selvmorderisk dogme.

Jernbane

Langdistanse, høyhastighet og elektrisk — og intet annet

Jernbanen er allerede innført i registeret. Den keiserlige koden for vei og kusk begrenser Keiserrikets mekaniserte offentlige landtransport til elektrisk høyhastighetsbane over lange avstander på egne hovedspor. Det finnes ingen metro, ingen underjordisk bybane, ingen sporvei, ingen forstadsbane, ingen lettbane, ingen lokal hurtigbane og ingen drift med diesel eller damp. Jernbanen bærer reiser mellom fjerne landsdeler og de viktigste bosetningene; forflytning inne i en bosetning, og mellom en stasjon og bydelen omkring den, skjer til fots, på ridd eller ledd hestedyr eller med hestetrukket kjøretøy.

Den samme koden skiller de to nettene fysisk fra hverandre. Korridorer for høyhastighetsbane holdes atskilt fra hesteveier, bosetninger, beitemarker og offentlige stier, og en offentlig vei krysser en høyhastighetslinje i drift bare ved planskilt bru eller undergang. Ingen planovergang, ingen bane i veibanen, ingen felles sporveiflate og ingen blandet korridor for bane og hestedyr er tillatt. Stasjoner, atkomstveier, lasteområder og driftsområder utformes slik at togstøy, luftbevegelse, rystelser, belysning, sperringer, folkemengder og brå bevegelse ikke skaper unngåelig fare for et hestedyr.

Vogner og nødtransport

Hvor de bindende detaljene står

Kjørearbeid reguleres i sin helhet av Den keiserlige koden for velferd for kjørende hestedyr i arbeid: pass, sertifisering, arbeidsmengde og hvile, værbelastning, rutesikkerhet, seletøy, fester for hodelag, statusinnsatser for vei, belysning og lamper for bakkeveiledning. Ambulansevogner har sin egen tekniske standard som dekker hastighet, lav risting, fjæring, felt for utrykning og glidebaner.

Møkk

En strøm av organiske ressurser, ikke et gaterenholdsproblem

Et land der transporten går på hestedyr, produserer møkk i samme størrelsesorden som kommunalt avfall. Arkivet nekter derfor å behandle det som en tilfeldig sak for gaterenholdet, og planlegger det som en nasjonal strøm av organiske ressurser, etter modell av det som brukes for kloakk, råstoff til kompost og forvaltning av næringsstoffer i landbruket.

Rekkefølgen er oppsamling ved kilden først, kommunalt renhold deretter. Kjørehester i regelmessig arbeid bruker møkkoppsamlere montert på vognen, slik at avfallet fanges opp før det når veien; for ridde og ledde hester gjelder at den som fører dyret, straks samler opp der det er praktisk mulig, med bærbart, forseglet oppsamlingsutstyr; og tette byområder, vognholdeplasser, godsterminaler, staller, offentlige anlegg for hestedyr og hvilegårder har standardiserte forseglede omlastingsbeholdere for møkk. Kommunalt renhold av hestegater er fortsatt nødvendig — for det som glipper, urin, uhell, løse dyr, arrangementer og alminnelig spyling — men det forventes ikke at hver enkelt gjødsling samles opp for hånd. Planleggingsmålet er svært høy oppsamling ved kilden, i størrelsesorden 95 prosent i tette, styrte systemer, og modellen sier uttrykkelig at tallet skal prøves ut og ikke forutsettes. Holder det, trenger selv en hovedstad med svært mange hester hundrevis av egne renholdsarbeidere for hestegater og ikke titusener, fordi rutedekning og renholdshyppighet betyr mer enn den rene vekten av møkk som blir liggende i gatene.

Materiale fra kommunale mottak, staller, vognterminaler, godsterminaler, rideanlegg, statens hester og brukere i landbruket går til regionale ressurssentre for organisk materiale fra hestedyr, som skiller ren møkk fra veigrus og forurensning og leder det videre etter kvalitet og lokalt behov:

• kompost og jordforbedring i landbruket
• pelleterte eller tørkede gjødselprodukter
• produksjon av soppsubstrat der det egner seg
• anaerob utråtning til biogass og biorest der det er teknisk hensiktsmessig
• pyrolyse til biokull, for overskuddsmateriale og for karbonrik industriell bruk

Bearbeidet gjødsel, kompost, biokull og teknologi for behandling av møkk ventes å bli viktige eksportvarer; våt, ubehandlet møkk gjør det ikke, ettersom det er voluminøst gods med lav verdi. Bruken i innenlandsk landbruk er underlagt et næringsstoffbudsjett og ikke fri. Hestemøkk inneholder nyttig nitrogen, fosfor og kalium, men for stor tilførsel forurenser jord og vann, så staten kartlegger det regionale behovet for næringsstoffer og hindrer at landets hestebestand blir en innretning for å gjødsle elvene; overskudd bearbeides, lagres, flyttes til landsdeler med underskudd eller eksporteres.

Urin trenger sin egen infrastruktur, fordi den sprer seg, trenger inn i dekker og skaper problemer med ammoniakk og avrenning. Større hesteanlegg skal ha hovsikre områder for urinering, absorberende eller drenerende dekker der det passer, og forseglet oppsamling eller kontrollert tilknytning til avløp, og gatedreneringen utformes ut fra at hestedyr iblant vil urinere på veien. Vaskevann forurenset av hest slippes ikke uten videre ut i naturlige vassdrag.

At det finnes rikelig av det, er ikke noe argument for å legge veidekke av det. Ubehandlet møkk skal ikke tilsettes alminnelige veidekker, og ethvert møkkbasert materiale som foreslås til bærelag, drenering, filtrering av overvann, jordstabilisering eller bygging av hesteveier, må først gjøres om til et standardisert industrielt materiale som biokull, og deretter bestå prøving av last, vann, frost og tining, støv, holdbarhet og hovhelse. Regelen slik den er nedtegnet, er at det som høres nyttig ut, blir prøvd ut, ikke opphøyd til sannhet av begeistring.

Alt det ovenstående ligger i arkivet som en nasjonal arbeidsmodell og ikke som vedtatt lov. Det er skrevet som det som bør gjøres; ingen kode for møkk, ingen standard for ressurssentre og intet krav om oppsamling er ennå i kraft.