Et verdensbyggingsprosjekt

Søk
Riksvåpenet til Keiserriket Hrossagrið: en steilende hippogriff i en rundel

Keiserlig statsportal

Keiserriket Hrossagrið

Hestenes tilflukt, og freden som håndheves

Forsiden›Styresett›Rett›Keiserlig teknisk standard for medisinske nødvogner

Bok III · Standard

Keiserlig teknisk standard for medisinske nødvogner

Utformingen, prøvingen og sertifiseringen av medisinske nødvogner, spannene deres, rutene deres og mannskapene deres.

Denne standarden regulerer den tekniske utformingen, prøvingen og sertifiseringen av medisinske nødvogner, ambulansespann, felt for utrykning, glidebaner, sledeforenlige ruter, fjæring, bremsing, pasientsikring og restitusjon for hestedyr.

Artikkel 1. Den rettslige hovedplikten

Hver medisinsk nødvogn skal være konstruert, prøvd, godkjent og vedlikeholdt slik at den gir den raskeste trygge medisinske transporten og den lavest mulige rystingen av pasienten, forenlig med hestedyrenes velferd, hovsikkerhet, bremsesikkerhet, rutens egnethet og vernet av pasienten.

En langsommere eller mer ristende utforming skal ikke godkjennes der det finnes en gjennomførbar raskere utforming med lavere risting uten større velferdsbelastning for hestedyrene.

Artikkel 2. Tekniske prøver holdt av til senere utforming

Artikkel 3. Krav til utforming holdt av til senere utforming

Artikkel 4. Modell for ambulansespann holdt av til senere utforming

Bindende sertifiseringsstandard

Artikkel 5. Sertifisering av vognen

Hver medisinsk nødvogn skal sertifiseres for den faktiske pasientplattformen, fjæringen, bremsene, hjulene eller meiene, ruteklassen, underlaget, lasten, spannoppstillingen, belysningen, markørbelysningen som kan slås av og på, kraftreserven til markørene og det medisinske utstyret som føres. Sertifisering av en vogn som ser lik ut, er ikke tilstrekkelig.

Vognen skal ha:

Artikkel 6. Prøver av bremsing og stabilitet

Den fullt lastede vognen skal stanse gjentatte ganger fra sin sertifiserte høyeste rutefart uten hjullås, sammenknekking, støt fra skjækene, ukontrollert meiesig, for kraftig stamping eller unngåelig bremsebelastning på hestedyrene. Parkeringsbremsen skal holde i minst ti minutter i den bratteste godkjente stigningen i begge kjøreretninger.

Vognen skal bestå prøver i lastet sving, tverrfall, hinder, hjulspor, vått underlag, felt for utrykning og sidevind uten hjulløft, veltetendens, farlig svai, ustabil pasientplattform eller støt mot seletøyet.

Artikkel 7. Prøve av risting for pasienten

Vibrasjon og støt på pasientplattformen skal måles i hver godkjent ruteklasse under full representativ last. Vognen skal ikke godkjennes der en gjennomførbar endring av fjæring, hjul, dekk, meier, rute, fart eller lasting i vesentlig grad ville minske rystingen av pasienten uten å øke velferdsbelastningen for hestedyrene eller forsinke behandlingen.

En teknisk rapport skal nedtegne kvadratisk middelverdi for loddrett akselerasjon, høyeste støt, sidebevegelse, stamping, rulling, prøvefart, ruteunderlag, last, dekktrykk eller meienes tilstand og sammenlikning med andre oppsett. Det lovlige oppsettet med lavest risting skal brukes.

Artikkel 8. Fart og rutevalg

Sertifisert høyeste fart skal fastsettes for hver rute og skal ta hensyn til stopplengde, sikt, underlag, stigning, spannets restitusjon, pasientens tilstand og vognens stabilitet. Nødstatus gir ikke hjemmel for galopp, usikker svingtaking, tett forbikjøring eller fart ut over det prøvde oppsettet.

Nødsentralen skal velge den raskeste trygge ruten, ikke bare den korteste. Egne hovsikre felt for utrykning, glidebaner, sleideruter, skiftestasjoner og nødlommer skal brukes der de minsker tid eller risting uten å øke risikoen for hestedyrene.

Artikkel 9. Sertifisering av spannet

Hvert hestedyr skal sertifiseres enkeltvis for nødtjeneste, den bestemte rollen i spannet, ruteklassen, fartsklassen, vognen, bittløse kjøresignaler, trafikkforhold, det å stå stille under lasting, nødutløsning, atskillelse av spannet og restitusjon etter tjeneste.

Et firespann kan brukes der det trengs av hensyn til fart, stabilitet, fordeling av bremsekraft eller rutens krav. Spannets størrelse skal ikke økes for å skjule en overvektig eller dårlig utformet vogn.

Forhester skal sertifiseres for trygghet i linen, ruteoppmerksomhet, trafikkmot, holdbar fart og restitusjon. Stanghester skal sertifiseres for jevn kraft, bremsestabilitet, stabilitet i svinger og ro nær vognen. Rasebetegnelse erstatter ikke sertifisering av det enkelte dyret.

Artikkel 10. Skifteordningen

En skifteplan er påbudt der den sannsynlige utrykningsruten, været, arbeidsmengden eller returreisen kan overstige den sertifiserte alminnelige kapasiteten til ett spann. Hestedyr til skifte skal være uthvilte, undersøkte, umiddelbart tilgjengelige og ikke samtidig satt til andre oppgaver.

Intet spann skal fortsette fordi et skifte ikke var å få, der det å fortsette ville overstige den lovlige kapasiteten. Nødsentralen skal legge om ruten, overføre pasienten til en annen sertifisert nødvogn, tilkalle et uthvilt skiftespann eller stabilisere og behandle pasienten ved nærmeste trygge medisinske punkt. Veitransport med motorkjøretøy er ikke et lovlig alternativ i Hrossagrið.

Artikkel 11. Mannskap

Kusken skal ha førerbevis for medisinsk nødvogn for spannet, vognen, ruten, farten og tjenesteklassen. Et annet skikket mannskapsmedlem skal være hos pasienten i pasientrommet med mindre tjenestens utforming gir et like trygt alternativ.

Mannskapet skal være opplært i førstehjelp for hestedyr, førstehjelp for mennesker tilpasset rollen, nødutspenning, brann i vognen, håndtering av sammenstøt, forebygging av løpsk spann, sikring av skadestedet, båreholding, samband og overføring til annen transport.

Artikkel 12. Ettersyn før tjeneste

Før hver vaktperiode skal tjenesten se etter hestedyrene, seletøyet, hodelaget, vognen, bremsene, hjulene eller meiene, fjæringen, bårelåsene, sikringene, veibelysningen, nødvarselordningene, markørene, koplingen av markørbelysningen, lysstyrken, batterireserven og reserveløsningen, sambandet, nødredskapene, vannet og skifteberedskapen. En sikkerhetsdel som svikter, tar enheten ut av tjeneste inntil forholdet er rettet.

Artikkel 13. Restitusjon etter tjeneste

Etter hver utrykning skal hvert hestedyr få en umiddelbar nedtegnet velferdskontroll. Enhver utrykning som overstiger alminnelige grenser, eller som innebærer høy klimabelastning, sammenstøt, skliing, floke, avvikende restitusjon eller uro, krever gjennomgang av veterinær eller vedkommende myndighet og minst førtiåtte timers hvilefri, med lengre fri der det blir pålagt.

Vognen, seletøyet og utstyret skal etterses etter hver alvorlig utrykning og før ny bruk.

Artikkel 14. Nedtegning av hendelser

Tjenesten skal oppbevare utkallingstid, godkjenning, tid for lasting av pasienten, rute, fart, stopp, spann, bruk av skifte, klima, last, opplysninger om vognen, velferdsiakttakelser, ankomsttid, overføring av pasienten, funn etter tjenesten og enhver svikt i utstyr eller vei i minst ti år.

Artikkel 15. Straffbare forhold

Det er et straffbart forhold å påberope seg nødstatus for alminnelig transport, bruke usertifisert spann eller vogn, overstige sertifiserte fart- eller rutegrenser, unnlate et påbudt skifte, bygge på hestedyrene i stedet for bremsene, føre usikret utstyr, forfalske utrykningstider eller velferdsnedtegnelser eller fortsette etter at en stansgrunn for hestedyr eller vogn er inntrådt.

Artikkel 16. Endelighet

Denne standarden er bindende rett om medisinske nødvogner. Senere tekniske håndbøker kan tilføye detaljer eller strengere krav, men skal ikke svekke den.